Dispensasjoner i strandsonen er en het potet. Borgarting lagmannsrett avsa den 9. mai 2025 en dom som har vekket interesse hos artikkelforfatterne (LB-2024-8424).
Dommen gjelder gyldigheten av et vedtak av Statsforvalteren i Innlandet. Saken gjaldt om vilkårene for å gi dispensasjon fra byggeforbud i strandsonen og en reguleringsplan var oppfylt, jf. plan- og bygningsloven § 19-2.
Ankende part hadde søkt om dispensasjon for å etablere en brygge ved sin eiendom ved Slependrenna i Bærum kommune. Eiendommen har strandlinje uten brygge. Det var en brygge på eiendommen i 1956, men denne var borte i 1969, og siden har det ikke vært brygge på eiendommen. Ankende part søkte om å oppføre en pelebrygge på 12,5 meter på eiendommen i 2021. De hadde på dette tidspunktet søkt tre ganger tidligere og fått avslag. I søknaden ble det søkt om dispensasjon fra byggeforbudet mot sjø som var fastsatt i kommuneplanens arealdel og fra reguleringsplanen for Kadettangen om regulert friområde i sjø.
Bærum kommune mente at vilkårene for å gi dispensasjon var oppfylt og ga tillatelse. Det ble satt vilkår om at det ikke måtte foretas mudring, utfylling eller andre inngrep i sjøbunnen. Videre ble det satt vilkår om at tiltaket måtte utføres på en forsvarlig og skånsom måte slik at omkringliggende marine miljø påvirkes i så liten grad som mulig.
Statsforvalteren i Oslo og Viken klagde på vedtaket og mente bryggen ville være i strid SPR for strandsoneforvaltning og tilsidesette hensynet bak byggeforbudet i strandsonen. Statsforvalteren mente også at tiltaket ville være i strid med regjeringens «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med aktivt friluftsliv». Videre kunne ikke Statsforvalteren se at allmennheten ville få noen fordeler ved dispensasjonen, og at det var klare ulemper for de marine naturkvalitetene i området.
Bærum kommune tok ikke klagen til følge, og klagen ble avgjort av Statsforvalteren i Innlandet som settestatsforvalter. Statsforvalteren i Innlandet tok klagen til følge og fattet vedtak om å omgjøre Bærum kommunes vedtak hvor det ble gitt dispensasjon. Søknaden ble etter dette avslått.
Eierne brakte saken inn for tingretten med påstand om at statsforvalterens vedtak var ugyldig, men de vant ikke frem. De anket dommen til Borgarting lagmannsrett hvor de vant frem. Lagmannsrettens flertall mente at vilkårene for å gi dispensasjon var oppfylt og at statsforvalterens vedtak bygget på uriktig rettsanvendelse og dermed var ugyldig.
I lagmannsrettens vurdering av om det forelå en vesentlig tilsidesettelse av relevante hensyn og interesser, bemerket lagmannsretten at det på generelt grunnlag skal mindre til for å konstatere at de relevante hensynene er tilsidesatt i strandsonen. Samtidig er det heller ikke i strandsonen tilstrekkelig at hensynene blir tilsidesatt i noen grad; det må etter ordlyden være tale om en «vesentlig» tilsidesettelse.
Lagmannsretten sa at de sentrale hensynene som ligger bak byggeforbudet i strandsonen og arealområdet friområde i sjø er hensynet til allmennhetens friluftsliv og ferdsel, hensynet til landskapsbildet og de biologiske naturverdiene i området. Etter lagmannsrettens syn ville ingen av disse hensynene bli vesentlig tilsidesatt dersom dispensasjon ble gitt. I sin vurdering ble det lagt vekt på at eiendommen som lå ned til sjøen, er av en slik karakter at den verken i dag eller i fremtiden vil bli brukt av allmennheten. Videre er området allerede sterkt nedbygget og privatisert hvor øvrige eiendommer har brygger og andre stengsler. Sett i lys av bryggens begrensede størrelse og høyde samt bebyggelsen for øvrig i området, ville bryggen ikke endre landskapsbildet sett fra sjøsiden. Heller ikke hensynene til de biologiske verdiene i området ville vesentlig tilsidesettes dersom dispensasjon ble gitt.
I vurderingen av om fordelene ved en dispensasjon er klart større enn ulempene, fremhever flertallet at det er en relevant fordel at eiendommen får en brygge. Statens anførsel om at det isolert sett var krav om «store fordeler» for å kunne gi dispensasjon, fikk ikke gehør hos lagmannsretten. Om dette sier lagmannsretten følgende: «Lagmannsretten er ikke uten videre enig i en slik beskrivelse ettersom lovens ordlyd utelukkende viser til en sammenligning mellom fordeler og ulemper.»
Det ble lagt vekt på at brygga ville gi en fornuftig utnyttelse av eiendommen ved at den får en bedre og mer hensiktsmessig adkomst til og fra sjøen, både om sommeren og vinteren. Etableringen av en brygge vil føre til økt båtbruk som vil kunne ha en negativ innvirkning på naturmiljøet, særlig i form av oppvirvling fra bløtbunnen. Etter flertallets syn ble det konkludert med at påvirkningen på de biologiske naturverdiene av den forventede økte båtbruken er liten og må anses marginal sammenlignet med andre faktorer som avrenning, forurensing etc. som påvirker naturmiljøet i området, og også sett i forhold til det som følger med båtbruk fra øvrige og klart større bryggeanlegg på de andre eiendommene i området. Etter en konkret helhetsvurdering finner flertallet at fordelene ved å gi dispensasjon i dette tilfellet er klart større enn ulempene.
I tråd med flertallets votum kom lagmannsretten til at vedtaket til Statsforvalteren i Innlandet er ugyldig, og eierne vant dermed frem med anken.
Rettskildebruken er ikke oppsiktsvekkende her, men det er helt tydelig at det skal og må foretas en konkret og reell vurdering av hensynene bak et byggeforbud. Det er relativt oppsiktsvekkende at det ble gitt tillatelse til en ny brygge etter dispensasjon, så det er tydelig at Borgarting lagmannsrett ville ment at mange nektelser av dispensasjon er for generelt begrunnet, slik vi kjenner praksis i vårt område. Kommunen må altså prøve om tiltaket reelt sett påvirker allmenhetens ferdsel eller reelt sett påvirker landskapshensyn. Vår erfaring er at vurderingene i kommunene i vårt område baserer seg på en for generell vurdering som er langt strengere enn det loven legger opp til.
Dommen viser også at det vil kunne være hensiktsmessig og nyttig med domstolsprøving av avslagsvedtak.