Hva uskifte er?
Uskifte gjelder felleseiet til ektefeller, og reglene finnes i arveloven (2019) kapittel 5 og 6. Midler som er i særeie, er i utgangspunktet unntatt slik at det kreves særskilt tiltak for at dette skal inngå i uskiftet.
Retten til å sitte i uskifte gjelder overfor førstavdødes andre arvinger etter loven – alle arvinger i første og andre arvegangsklasse med unntak av førstavdødes særkullsbarn, jf. arveloven § 15.
Uskifte er en regel om utsatt skifte, altså en utsatt fordeling av arven etter førstavdøde. Normalt utsettes skiftet til gjenlevende ektefelle er død. Følgen av uskifte er at gjenlevende forvalter alle eiendelene, inkludert førstavdødes, slik som tidligere, og situasjonen oppleves å fortsette akkurat som før. Dette er naturligvis praktisk og behagelig.
Til gjengjeld stiftes det et «uskiftebo» som består av førstavdødes og gjenlevendes eiendeler. Gjenlevende forvalter da arven etter førstavdøde, og må tåle begrensninger i hva vedkommende kan gjøre. I tillegg er det slik at ved skifte av uskifteboet, er det spesielle delingsregler. Disse kjennetegnes særlig ved at uskifteboet deles likt mellom førstavdødes slekt og gjenlevendes slekt. I tillegg taper gjenlevende retten til skjevdeling hvis vedkommende ønsker å skifte uskifteboet mens han eller hun lever, noe som kan ha stor betydning.
Også samboere kan ha rett til uskifte dersom enkelte vilkår er på plass (har hatt/har/venter barn med førstavdøde). For samboere er uskiftereglene begrenset til felles bolig og innbo; bil; fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk mellom samboerne, og er altså ofte aktuelt. I det følgende er fokuset særlig på ektefeller, men reglene gjelder altså også på tilsvarende måte for samboere.
Problemet
Som det antydes ovenfor, kan det foreligge forhold som gjør bruk av uskifte problematisk. Særlig nevner jeg at gjenlevende er ung; førstavdøde har særkullsbarn; ektefellene har særeie; det er store formuer; ektefellenes formuer er ulike; og ektefellene har betydelig arv og/eller gaver fra egen slekt.
Gjenlevende blir, som nevnt ovenfor, underlagt begrensninger i utøvelsen av uskifteboet. Dette kan oppleves som krevende og begrensende for en del ektefeller. Eksempelvis står man ikke fritt til å utdele midler av et uskiftebo. Gis det gaver som står i misforhold til uskifteboets størrelse, kan gaven bli omstøtt og altså krevd tilbakeført. Høyesterett behandlet en slik sak i 2022 (HR-2022-2157): Da hadde en mann som satt i uskiftet bo gitt bort et pengebeløp til ny samboers livsarvinger. I det tilfellet ble gaven ansett ikke å stå i misforhold til boet. Høyesterett kom med noen prinsipielle betraktninger som kan nevnes: Det skal tas utgangspunkt i en matematisk beregning av forholdet mellom gaven og boets størrelse på gavetidspunktet. Når gaven utgjør fra 10–30 prosent av verdiene i uskifteboet, er det nødvendig med en konkret vurdering. Altså vil gaver mindre enn 10 prosent normalt ikke medføre at misforhold foreligger, og gaver større enn 30 prosent normalt medføre at gaven kan omstøtes.
Dette hensynet viser at for mange er det ikke aktuelt å ikke stå fritt til å forvalte sin formue, og da kan uskifte være uaktuelt.
For gjenlevende som er «ung», vil også det at alt gjenlevende mottar etter at uskiftet er stiftet inngå i uskifteboet, kunne være problematisk. Da vil det som erverves også kunne tilfalle førstavdødes slekt siden uskifteboet skal deles likt på de to slektene.
For det andre kan reglene om likedeling ved oppgjør av uskifteboet medføre problemer: Typisk vil en «slektsarv», som er ment å skulle tilfalle slekten til en av ektefelleen, kunne inngå i grunnlaget for deling med den andre ektefellens arvinger. En annen typisk situasjon er at den ene ektefellen eide mye mer enn den andre. Ved ordinært skifte, fordeles da arven til avdødes arvinger, men ved bruk av uskifte kan alle verdiene innlemmes i uskifteboet og skal til sist deles med en halvpart på hver slekt. Dette kan resultere i et betydelig tap for den ene slekten sammenliknet med hvordan det ville vært ellers, og her må man være særlig påpasselig.
Det tredje forholdet gjelder at gjenlevende taper retten til skjevdeling. Skjevdeling er en ordning hvor en ektefelle har rett til å holde utenfor delingen med den andre ektefellen, arv og mottatte gaver. Gjenlevende taper denne retten dersom det stiftes et uskiftebo. Dette kan ha stor betydning for gjenlevende hvis store verdier ellers kunne vært unntatt delingen, og gjenlevende bør vurdere om det heller bør foretas et skifte etter førstavdøde.
Det fjerde forholdet som særlig trekkes frem, gjelder dersom førstavdøde har særkullsbarn. Da kreves det et samtykke av særskilt livsarving (særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn). Her kan det forhandles om forholdet, og normalt vil særskilt livsarving kunne kreve enkelte goder som vedkommende ikke ellers har krav på for å godta uskiftet. Gjenlevende ektefelle bør i slike tilfeller være særlig nøye med om uskifte er ønskelig.
Det må også nevnes at dersom ektefellene har dels særeie og felleseie, er delingen mer teknisk krevende og det må ses hen til avtaler mellom ektefellene (ektepakt) eller hva som er avtalt ifm. samtykke fra arvinger. Her er det rom for en rekke avtaler og særlige reguleringer.
Avslutning
Forholdene ovenfor beskriver noen typiske problematiske situasjoner, men det er naturligvis mange flere problemstillinger. Hensikten med artikkelen er å vise at det kan være betydelig risiko ved at gjenlevende overtar boet uskiftet, og man bør sette seg inn i reglene og vurdere nøye om uskifte er formålstjenlig. For gjenlevende selv, dennes arvinger og førstavdødes arvinger, kan følgen av å overta boet uskiftet, altså ha utilsiktede følger og bli dramatisk. Da vil man kunne være tjent med å i stedet gjennomføre skiftet etter førstavdøde. Siden reglene er kompliserte, og følgene av valget er både inngripende og det ofte er store verdier involvert, anbefaler jeg å kontakte advokat i slike saker.